Jeg forstår ikke folk som skaffer seg et kjæledyr for selvbekreftelse eller for å demonstrere sine "lærer"-talenter, og så kaster det ut døren eller, enda verre, straffer det fysisk. Selv om det er uklart hva som er verre.
Disse uheldige omsorgspersonene bor ved siden av meg. De kastet kjæledyret sitt ut døren ved enhver anledning. Først trodde jeg det var en måte å trene katten til å gå ut på. Men da jeg begynte å legge merke til den skremte loen som satt i den kalde inngangsdøren i timevis og stirret hengivent på eierens dør, innså jeg at eierne straffet ham for en eller annen ugjerning. Noen ganger, enten på grunn av sult eller kulde, etter lange timer med disiplinering, begynte katten å klore på døren. Så kom eieren inn, kom ut og slo den stakkaren med en kost. Eller eieren dynket ham med vann fra et krus. Det var et ubehagelig syn, men jeg ville ikke blande meg inn, selv om jeg syntes oppriktig synd på katten.
Det var en kald vinter – minus 18 grader celsius hadde vært der i to uker nå. Og inngangspartiet vårt har bare oppvarming, overfladisk. Været var elendig: snøen hopet seg høyt, og vinden kjølnet meg ned til beinet. I slikt vær sier de at en god eier ikke kaster ut en slem hund ... De kaster ikke ut en hund, men Ryzhik møtte meg på trappen til inngangspartiet da jeg kom sliten hjem fra jobb sent en kveld. Den skjelvende, triste lille fyren satt på sin nå kjente plass og ventet ydmykt på tilgivelse. Da katten så meg, reiste den seg og tok forsiktig noen skritt mot meg, som om den søkte beskyttelse. Jeg kunne ikke motstå og løftet den opp. Den fullstendig stivnede skapningen krøp plutselig inntil meg og begynte å male ynkelig. Jeg dekket den med frakkfanget mitt og, uten å forstå hvorfor, fortsatte jeg opp til gulvet mitt. Fluffy fortsatte å male og så ut til å varme seg opp. Så innså jeg at jeg ikke kunne la denne skapningen tilbringe natten i den kalde inngangsdøren, og dessuten var det på høy tid å lære de uaktsomme eierne en lekse. Jeg tok Ryzhik med hjem for natten.
Katten viste seg å være usedvanlig hengiven. Etter en rask matbit la den lille seg ned ved siden av meg. Og for natten la han seg på sengen ved fotenden av sengen min. Ved enhver anledning krøp Ryzhik (som jeg umiddelbart kalte ham) inntil meg og malte stadig takknemlig.
Den lenge etterlengtede fridagen var kommet – jeg hadde ikke hastverk med å jobbe, og jeg hadde absolutt ikke hastverk med å kvitte meg med min nye følgesvenn. Men rundt middagstid begynte stemmer å komme utenfra inngangsdøren: naboene, hele familien, hadde kommet ut og lette etter kjæledyret sitt. De ropte på ham på alle måter, vinket ham med alle fristelser og ga alle løfter. Jeg tenkte det var på tide å slippe Ryzhik ut og sende ham til eierne sine. Akkurat idet jeg plukket ham opp og nærmet meg døren, hørte kattungen kjente stemmer komme fra inngangspartiet og gaten. Den lille klamret seg til hånden min i redsel og nektet å slippe taket. Jeg senket ham ned på gulvet – Ryzhik pilte inn i rommet, krøp under sengen og krøp dypt sammen. Det ble tydelig at dyret absolutt ikke ville tilbake til eierne sine.
Jeg insisterte ikke lenger, Ryzhik ble hos meg.
Seks måneder har gått. Vi lever i perfekt harmoni med kattungen vår – han er ikke et kjæledyr, men en engel. Jeg kan ikke forstå hva slags ugjerninger den lille kan ha gjort for å fortjene en slik straff. Naboene vet ikke at jeg stjal kjæledyret deres. Kanskje jeg tar feil. Men selv om de noen gang ser mitt pelskledde vidunder, kanskje i vinduet, kommer jeg fortsatt ikke til å returnere ham – jeg skal finne på noe ...
Ljudmila
1 kommentar