Jeg har alltid vært en pragmatisk person og aldri trodd på det overnaturlige. Men en nylig hendelse, som bare kan beskrives som mystisk, tvang meg til å revurdere mitt eget verdenssyn radikalt.
Det skjedde for omtrent et år siden. Det var det spesielle vår-marsværet, da den stekende solen på dagtid begynte å smelte den oppsamlede snøen, som fortsatt rant ned fra takene i tynne bekker, og om kvelden ville det komme lett frost, noe som fikk vannet til å fryse igjen på de voksende istappene.
Som vanlig hastet jeg hjem og gikk gjennom detaljene fra dagens møte i hodet mitt, som mildt sagt ikke var helt positive. Og hvis jeg ikke kom opp med et uventet trekk i morgen, kunne kontraktsavtalen falle i grus, og med det, bonusen min. Helt ærlig, jeg hastet bare for å få tankene bort fra jobb. Et friskt hode om morgenen ville sikkert komme opp med noe, og å gå gjennom alternativer sent på kvelden er slett ikke produktivt. Spesielt siden favorittlaget mitt, Zenit, skulle spille fotballkamp den kvelden! Gutta gjorde det bra og burde ha vunnet cupen. Til tross for all min forsiktighet mistet jeg likevel fokuset og gikk ned i en sølepytt. Smeltevannet rant umiddelbart gjennom de lette byskoene mine, noe som ikke bedret humøret mitt. For å unngå å bli forkjølet spurtet jeg enda raskere hjem og bestemte meg for å ta en snarvei gjennom nabohagen. Selv om det var flere sølepytter der, hadde jeg ingenting å tape, og jeg kunne spare en god del tid. Og så, mens jeg løp forbi en femetasjes bygning, dekket av istapper for enhver smak, hørte jeg et krevende mjau fra siden og snudde ufrivillig hodet mot lyden og stoppet plutselig helt opp.
Faktisk bor det mange løskatter i hagene våre. Alle hadde for lengst vent seg til «sangen» deres, inkludert meg, og brydde seg ikke om den. Men denne mjauingen var noe spesielt. Katten uttalte det «mjau» tydelig, med en lett, kjent rasp, og trakk ut hver bokstav, som et menneske. Bare Barsik, som jeg elsket høyt som barn, mjauet på en så unik måte. Han bodde i kjelleren i huset vårt. Jeg drømte om å ta ham med hjem, men moren min lot meg ikke, siden lillesøsteren min var fryktelig allergisk mot pels. Alt jeg kunne gjøre var å skjemme ham bort med pølser, kjøpt for pengene moren min ga meg til skolepaier.
Men Barsik hadde vært død i nesten 20 år. Og nå satt denne frekke, fluffy ingefærkatten med en flekk på nesen rett foran meg, og bokstavelig talt frøs jeg til is med blikket sitt.
Jeg stirret på katten, som om jeg var hypnotisert, og barndomsbilder blinket forbi øynene mine: Jeg er ni år gammel nå, går hjem fra skolen med en pølse i lomma som jeg hadde kjøpt i matbutikken rundt hjørnet til katten min. Plutselig kom det et høyt dunk fra siden, og diverse isbiter sprutet ut og stakk smertefullt i kinnet mitt. Da jeg snudde meg mot lyden, så jeg bare et fjell av smuldrende is og lette snøflak som virvlet ned fra taket og jaget en diger istapp.
Hjertet mitt sank, og håret løftet bokstavelig talt hatten da det gikk opp for meg at jeg ville ha havnet på akkurat dette stedet om et par øyeblikk hvis jeg ikke hadde blitt distrahert av Barsiks rop. Jeg kikket umiddelbart tilbake på det allerede mørke mørket nær inngangen, men det var allerede tomt.
Jeg vet ikke hva det egentlig var, men jeg takker fortsatt mentalt Gud og Barsik, som bokstavelig talt reddet meg fra døden.
