For de som elsker stillhet: TOPP 4 hunderaser som ikke vil plage naboene dine med bjeffing

Å få en hund i en bygård er en bragd som grenser til heltemot eller galskap. Bare morgenturene er verdt det. Og de vanlige «stemmelige hilsenene», bjeffingen og hylingen kan få et harmløst dyr til å hate hele bygningen. Men det finnes «stille» hunderaser hvis tilstedeværelse naboene ikke engang vil legge merke til.

Basenji

Denne unike rasen utmerker seg i stillhet. Den spesielle strukturen i stemmebåndene deres hindrer dem i å bjeffe. De kan hyle, men gjør det svært sjelden. De fnyser og male også, og lager lyder som ligner på dempet latter og grynt – med et slikt musikalsk arsenal vil du aldri kjede deg.

Andre kjennetegn ved rasen inkluderer hypoallergenitet og en god sans for renslighet: de steller seg med potene sine som katter og avgir ikke en særegen lukt. Basenjier er aktive og uavhengige, med et livlig og ressurssterkt sinn. Kontrasten i oppførselen deres innendørs og utendørs er slående: innendørs er de stille som en mus, mens utendørs er de en grenseløs ball av energi.

Saluki

Mynden er en grasiøs, stor og stille rase. Den er en stille, balansert og rolig følgesvenn for hjemmet. I naturen (under jakt) er individer i stand til å jage byttedyr i flere timer uten å lage en lyd. Det er nesten umulig å høre et bjeff eller hyl fra en hund i et hus eller en leilighet. Disse dyrene gidder ikke med unødvendige "samtaler", og oppfører seg stille, nesten ubemerket.

Shiba Inu

Representanter for rasen er årvåkne og robuste. De er ikke utsatt for hyperemosjonelle utfoldelser: de er melankolske og nesten alltid i ro. Disse hundene er ikke tilbøyelige til å bjeffe. De kan produsere en særegen høyfrekvent lyd kjent som Shiba Inu-skriket. Dette kjæledyret «snakker» imidlertid bare i ekstreme tilfeller, når det blir ertet eller provosert.

Ny-Guinea syngende hund

En av de sjeldneste underartene i hundefamilien. Oppdaget og domestisert relativt nylig. Det som kjennetegner disse dyrene, og som de fikk navnet sitt fra, er deres unike, umiskjennelige lyder. Disse hundene verken bjeffer, hyler eller klynker, men produserer ekte «vokaliseringer» med melodiske triller, endringer i frekvens, lyder og vibrasjoner. De er de eneste hundene som kan «synge», og trillene deres minner vagt om fugletriller.

Et annet kjennetegn ved rasen er fleksibilitet og smidighet; disse hundene er utmerkede treklatrere. De er intelligente, vennlige og litt sta. De er vanskelige å finne i hjem og leiligheter i landet vårt på grunn av den høye prisen på valper. Imidlertid oversvømmer New Guinea-katter gradvis markedet for kjæledyr.

Så det finnes flere raser hvis representanter ikke er tilbøyelige til å bjeffe. Å holde dem i en leilighet gjør livet mye enklere for eieren: det er ingen støy, bjeffing, hyl, og som et resultat ingen klager eller misnøye fra naboer.

Kommentarer

3 kommentarer

    1. Irina

      Noen ganger ville det vært bedre om hun bjeffet ... Forfatteren forstår tydeligvis ikke helt forskjellen mellom hyl og bjeffing. Hyling er mer ubehagelig for det menneskelige øret; det er skremmende og forstyrrende. Dette gjelder den første og siste rasen som er nevnt i artikkelen. Det ville være fint om forfatteren nevnte basenjiens karakteristiske "jodling"; den er ikke for pyser og skjærer gjennom enhver øreproppe. Og disse energibuntene elsker å "synge". Basenjier er en fantastisk, interessant rase, men du må elske og forstå denne rasen dypt; de vil aldri bli en "sofagris"; de er veldig uavhengige og kan løpe veldig langt fra eieren sin i spenningen ved en tur. Og nyguineavalpen synger ikke engang trillene sine hviskende. Så litt bjeff-bjeff er bedre enn en inspirert jojo-jo.

    2. Sergej

      Skaff deg en jordrotte – hva i all verden trenger du en hund til? Disse rasene vet ikke hvordan de skal omgås mennesker: de er ville. «Å skaffe seg en hund er en bragd, galskap»... Stopper dere, store hundeeksperter, noen gang opp og tenker på tullet dere slenger ut?

    3. Ksyusha Boykina

      Glemte whippeten. Jeg har en ruhåret Jack Russell – hun bjeffer kanskje to ganger i uken når hun ikke får nok plass i sofaen. Resten av tiden er hun uhørbar!