Det finnes omtrent 400 hunderaser i verden. 90 % av genomet deres er det samme. Men det finnes ytterligere 10 %. Det er disse 10 % som gjør en hund unik eller til og med setter den på randen av utryddelse. Sjeldne hunderaser som kan forsvinne for alltid.
Amerikansk hårløs terrier
Denne uvanlige hunderasen ble utviklet i USA på 1970-tallet. Dens særegne trekk er mangelen på pels. Selv om disse hundene har en pels, er den veldig kort – omtrent 1 mm – og derfor praktisk talt usynlig.
Amerikanske hårløse terriere kan variere i høyde fra 20 til 45 cm. Pelsen deres finnes i en rekke farger, inkludert flekker som blir større med alderen.
Hårløse terriere er fryktløse og har et velutviklet jaktinstinkt, men på grunn av mangel på pels er huden deres veldig sensitiv, og de kan ikke være jegere.
De har en vennlig karakter, de kommer godt overens med andre kjæledyr og er veldig hengivne til eieren sin.
Den amerikanske hårløse terrieren er et resultat av en genetisk mutasjon. På grunn av deres nesten fullstendige mangel på pels, krever de nøye og konstant stell. Det er for tiden bare litt over 70 «amerikanere» igjen.
Chinook
Rasen ble utviklet tidlig på 1900-tallet i USA. Den ble skapt ved å krysse huskyer, sanktbernhardshunder og eskimohunder. Denne hardføre og robuste rasen ble designet for aking, der man frakter tunge lass over lange avstander.
Chinook-hunder deltok på lange ekspedisjoner, hvor hver hund bar opptil 70 kg last. De er godt tilpasset de tøffe nordlige forholdene og har utmerkede arbeidsegenskaper.
Hunder av denne rasen er store, og varierer i høyde fra 53 til 69 cm og veier opptil 42 kg. De har en atletisk kroppsbygning, velutviklede muskler og et sterkt bryst.
Pelsen er middels lang, tett, med en myk underpels, og varierer i farge fra lys honning til oransjerød. Chinook-hunder er veldig rolige, svært intelligente og veldig energiske og snille.
I 1965 ble chinooken oppført i Guinness rekordbok som den sjeldneste hunderasen i verden; på den tiden var bestanden bare 28. I dag er det nøyaktige antallet individer ukjent, men antallet er sannsynligvis svært lite.
Norsk elghund
En nasjonal rase i Norge med en århundregammel historie. På grunn av sine utmerkede jaktegenskaper ble disse hundene brukt til storviltjakt.
Elghunder er mellomstore, velproporsjonerte hunder, 50 cm høye og veier omtrent 20 kg. De har en kort kropp med rett rygg, pene, oppreiste ører og en krøllet hale som bæres over ryggen.
Det særegne ved norske elghunder er den tykke, luftige pelsen, som kommer i forskjellige grånyanser og er svart i tuppene.
Denne typiske nordlige rasen er i stand til å overleve selvstendig under tøffe forhold. Disse hundene er svært intelligente og smarte. De har en vennlig natur, knytter sterke bånd med familiene sine og er grenseløst hengivne til eierne sine. De er også utmerkede vakthunder.
Antallet hunder av denne rasen på verdensbasis er bare rundt 4000 individer.
Stabychon
En nederlandsk jakthund som sjelden sees utenfor Nederland og regnes som en nasjonalskatt.
De ble tatt med på jakt, ettersom disse hundene har en skarp luktesans, har en sterk holdning, er veldig hardføre og sterke.
De blir 50–53 cm høye og veier rundt 23 kg. De har en sterk kropp, et bredt bryst, en lang, rett rygg og en opptrukket mage.
Pelsen til stabychons er veldig tykk, glatt og ligger tett inntil kroppen, fargen er hvit med svart, oransje eller sjokoladefarget.
De har et rolig og jevnt temperament. De kommer overens med barn og alle familiemedlemmer, men er skeptiske til fremmede og er alltid klare til å forsvare territoriet sitt.
I dag er det bare 3500 stabychoider igjen.
Ungarske gjørmer
Den ungarske gjeterhunden er en av de eldste hunderasene. Etter andre verdenskrig ble rasen nesten utryddet, men på 1960-tallet var bestanden gjenopprettet.
Ungarske mudier er små hunder, 40–45 cm høye i manken og veier omtrent 10 kg. De har en sterk, muskuløs bygning med en rett rygg som heller forsiktig mot halen. Pelsen deres er tykk og bølgete, og finnes i en rekke nyanser.
Disse hundene er svært energiske, lette å trene, svært vennlige og lydige. Det finnes omtrent 2000 hunder av denne rasen.
Norsk Lundehund
En sjelden, gammel norsk rase med en unik anatomisk struktur som gjør at den kan klatre i steiner og huler.
Disse hundene ble brukt til å fange lundefugler, atlantiske fugler med smakfullt kjøtt og myk dun. De hekker på klipper og graver huler, noe som gjør dem svært vanskelige å fange, men den norske lundehunden utmerket seg med denne oppgaven.
Hunden er liten, omtrent 36 cm høy og veier 7 kg. Den kan spre beina 90 grader, snu hodet 180 grader bakover og la snuten berøre ryggen. Den har seks tær på forlabben og sju på baklabben.
Disse evnene lar lundehunder være klatrere og nå hekkeplassene i blindveier, og takket være deres ufullstendige antall tenner kan de legge egg uten å skade dem.
Antallet individer av rasen er omtrent 2000. De fleste dyrene lever i Norge.
Otterhund
En jakthund som ble brukt i Storbritannia på 1100- og 1200-tallet til å jakte otere. Disse hundene har en god luktesans og kan jakte i og til og med under vann. Farten og smidigheten deres gjorde at de kunne fange de unnvikende otrene.
Et særegent trekk ved disse hundene er deres svømmehud, som lar dem jakte i vann. Når en otterhund ser bobler på overflaten av et vann, vil den uunngåelig hoppe uti vannet.
Gjennomsnittshøyden på disse hundene er 65 cm og vekten er 45 kg. De har en sterk og solid kropp, lange muskuløse ben og en robust ramme. Det finnes for tiden omtrent 1000 av disse dyrene i verden.
San Miguel gjeterhund
Hunder av denne portugisiske rasen hjalp til med å gjete flokker, vokte og beskytte husdyr. Disse sterke og store hundene – som kan bli 60 cm høye – er svært intelligente.
De er i stand til å skille dyr fra andre dyr i «sin» flokk. De kan bite kyr i beina for å unngå å legge igjen merker på skinnet, og mens de beskytter flokken, kan de kjempe mot rovdyr.
San Miguel Shepherds har en robust kroppsbygning, sterke lemmer og et firkantet hode med bred snute. Pelsen deres er kort og tett. De har en sterk karakter. De er uavhengige, hengivne til eierne sine og nådeløse mot inntrengere.
Omtrent 80 representanter av denne rasen lever på sine hjemlige Azorene. De finnes ikke noe annet sted i verden.
