Villender: arter, beskrivelser og særtrekk ved draker med bilder

Ifølge forskning er anden den vanligste fuglen i Russland. Disse vannfuglene kan finnes i ferskvann og litt brakkvann. De er små i størrelse og lite krevende. Noen arter, som grågås og stokkand, har blitt domestisert for kjøttet, eggene og dunen. Ville arter blir jaktet på.

Generelle egenskaper

Ender tilhører en stor, utbredt familie av vannfugler som inkluderer omtrent 150 arterAlle har en strømlinjeformet, bred kropp, svømmehudlignende føtter og et flatt nebb. Andens fjærdrakt er helt vanntett, takket være oljen som skilles ut av halebenet.

Likevel trenger fugler regelmessig grundig fjærrengjøring. For å gjøre dette løper de gjennom vannet og flakser høyt med vingene. Ender som ikke har badet på flere dager kan drukne første gang de treffer vannet, eller de vil slite med å svømme, delvis under vann. Skitne fjær forstyrrer også flygingen. Etter bading kommer fuglene i land og rister seg grundig, noe som bidrar til å gjenopprette fjærstrukturen som er skadet av vann. Deretter bruker de nebbene sine til å trekke ut olje fra preenkjertelen og påføre den på fjærene.

Næringsinnhold

Lever av de fleste arter av ender plantefôr, og i noen tilfeller animalsk mat:

1. Kostholdet til skogender inkluderer gress og røtter gravd opp av bakken.
2. Dampender og sjøender er gode dykkere og spiser på bunnen av vann. De lever av krepsdyr og bløtdyr.
3. Dykkender senker seg ned i vannet til bare halen er over overflaten. Kostholdet deres består av dyreplankton, alger, ormer, bløtdyr og insekter.
4. Smulefisk oppfører seg mer effektivt under vann, slik at de lettere fanger sjøfisk.

De fleste ender spiser på vannoverflaten og øser vann inn i nebbene sine, hvor det filtreres og etterlater seg diverse alger, plantepartikler, små virvelløse dyr og plankton.

Stokkand - foto

Dette er den vanligste rasen, kjent for alle jegere. Denne store elvefuglen har en lang, kort kropp, når 60 cm i lengdeDe viktigste forskjellene i utseendet er:

1. Den litt flekkete, livlige fargen til hunnendene lar dem gjemme seg i sivet.
2. Drakenes hoder og halser er smaragdperlefargede. Halsen er omkranset av et hvitt bånd, og fjærene på hodet og halsen er glatte.
3. Oransje poter og gult nebb.
4. Askegrå sider, rygg og mage.

Draken er lettere enn hunnen og svømmer alltid etter henne. Når hunnen vokaliserer, kvakker den bare, mens andrikens stemme ligner en metallisk «tygging».

Stokkender ankommer til tempererte breddegrader tidlig på våren, rett etter at snøen smelter. Og i begynnelsen av mars begynner jaktsesongen.

Tidlig på våren samles fuglene i små grupper og beiter i gresset. De våger seg sjelden ut på vann før i april. Om høsten foretrekker de myrlendte områder med rikelig vegetasjon.

I midten av april, ender de går for å plante egg i sivet, mens drakene svømmer bekymringsløst i åpent vann eller på tørt land. Fugler av denne rasen er ikke kjent for sin forsiktighet eller intelligens, og det er derfor jegere skyter dem i stort antall.

Andungene klekkes i august, begynner å vokse raskt og når slaktevekt innen utgangen av september. Det er derfor den andre jaktsesongen begynner mellom oktober og november.

Blågrønn - foto

Fuglenes navn kommer fra lyden de lager av «blågrønn, blågrønn». Denne andearten kan bli 40 cm lang, og hunnen er mindre enn hannen. Noen uker før paringssesongen får andungene sterke farger. Om våren blir de grå igjen, matte og ikke til å skille fra hunnene.

Det finnes følgende typer blågrønn:

1. Garganey. Den grå hunnen har et langt nebb med en hvitaktig flekk ved basen. Andriken har askegrå vinger på toppen. I hekkesesongen blir hodet rødbrunt, og en hvit stripe går fra øyet til nakken. Garganey-andriker kan kjennetegnes av den lysere fjærdrakten og «krer-krer-rrer»-lyden de lager med hevet hode. Hunnen, derimot, lager et enkelt, høyt kvakk.
2. Krikkanden er den minste andenarten. Hunnen er grå, med mørke skuldre og en flekk på hodet. Anden har en hvit skulderstripe og en hvitaktig gul flekk mellom halespissen og magen. Disse fuglene er smidige og raske i flukt. En flokk med krikkande kan raskt utføre synkroniserte svinger.
3. Marmorert krikkand. I Russland finnes den i Kaspiregionen og Volgadeltaet. Det er en svært sjelden art. Voksne individer når en vekt på 400–600 gram og har en avslappet og tillitsfull natur. De tilbringer mesteparten av livet i vann, noe som gjør dem til utmerkede svømmere og dykkere. Denne artens bestand er i tilbakegang på grunn av ødeleggelse av små, vegeterte vannmasser, som er fuglenes naturlige habitat.
4. Krikkinn. Den edleste av krikkinnartene, den er et ettertraktet trofé blant jegere, ettersom den sjelden kommer til Russland. Den hekker hovedsakelig på Sakhalinøya og i Sentral-Asia. Krikkinnens hode er utsmykket med vakre gyldne smaragdabstraksjoner.

Gråand - foto

Denne rasen er mindre enn stokkanden. Av alle endene er det bare knadretten som har en andrik. naturlig, dempet farge, og det er derfor de ofte forveksles med hunner under jakt. I flukt kjennetegnes disse fuglene av et knallhvitt «spekulum» og en skarp plystrelyd fra vingene. «Spekulumet», som er vanskelig å se på vannet, er svart og hvitt hos hunnene, mens det hos hannene er svart, hvitt og kastanjefarget.

Hannand skiller seg fra hunnanden bare i det skjellete grå brystet og de gråstripete sidene og ryggen. Både hann- og hunnanden har et brunt hode. Hunanden har over- og underhaledekkflekker rødlige, mens hannen har svarte. Hunnen ligner en stokkand i utseende, og skiller seg bare i den gulaktig-oransje fargen.

Skeppfisk - foto

Det er tydelig fra navnet at ender av denne arten har et spadeformet, bredt nebb. Blant alle ender Skedadraken er den vakresteDet er forskjellig:

• rød mage og sider;
• hvitt bryst;
• mørkegrønn nakke og hode;
• lyse gule øyne;
• med knalloransje poter.

"Speilet" på hannens vinger er lysegrønt, forsiden av vingene er blå.

Den gulbrune hunnen har brune øyne og lager en rytmisk «pip, tiss, tiss»-lyd. Hannen lager en myk, nasal «sok-sun, sok-sun». Skedafuglen er en av de mest forsiktige andeartene.

Spekkhoggerfoto

Store ville ender, hvis vekt kan nå ett kilo, kan vokse opptil 50 cmDen mørkebrune fjærdrakten til hunnspekkhoggeren er veldig lik den til den eurasiske pigghoggeren. Den kan kjennetegnes av sitt lange grå nebb. I hekkesesongen er hannen i en så sterk farge at den overstråler hunnen. Han har et mørkegrønt hode, krage og flanker. Han har en hvit hals, en bronsefarget krone og et hvitt, svart eller gult kappeområde. I flukt har spekkhoggere et synlig svartaktig "speil", avgrenset av en hvit stripe langs den indre kanten.

Denne vakre anden er vidt utbredt og holdes ofte i fangenskap. Hekkeområdene dens er i Øst-Asia og mange deler av Russland, Nord-Japan og Kuriløyene, Nord-Kina og deler av Nord-Korea. Spekkhoggere holder til på våte enger, sletter og innsjøer.

Villender er stadig på farten og skaffer seg mat selv, så ha en liten vektTil tross for denne særegenheten er de et ettertraktet bytte for jegere. Det finnes et bredt utvalg av ender i naturen. Noen jaktes på for sitt smakfulle kjøtt, mens andre jaktes på for sin vakre fjærdrakt.